Stasjonsbygden Haukeland er bygget på leveranser av melk og isblokker til Bergen. I 1994 så det ut til at stasjonsbygningen måtte rives, men med restaureringsarbeid gjennom flere år er bygningen reddet av Norsk Jernbaneklubb. Nå er det satt opp igjen godshus og vi restaurerer flere spor. Her kan du se maskiner og verktøy som benyttes til vedlikehold av banen.
Haukeland stasjon
Flere års gjennomgående rehabilitering har fått ekspedisjonsbygningen på Haukeland til å fremstå som på bildet til venstre. Pr. i dag arbeides det med å opparbeide parkanlegget ved stasjonen. Haukeland er også standkvarter for baneavdelingen ved Gamle Vossebanen.
Navnet Haukeland er sammensatt av ordene Hauka og Land. Førsteleddet Hauka har flere tolkninger, men det er uten tvil en klar sammenheng med fuglen hauk. Opprinnelig har det vært et elvenavn, og da enten med direkte betydning "elven som hauken holder til ved" eller "elven som kaster seg ned som en hauk. Sisteleddet land er svært mye benyttet i norske stedsnavn. Betydningen er enkel "land; jordstykke, grunn". Dette kommer nok av store åpne jorder som engang var her .
Stasjonen på Haukeland ble åpnet i 1883 samtidig med Vossebanen. Den ble anlagt som en "Mellemstation af 4de Klasse" uten krysningsmuligheter. Stasjonsbygningen var oppført etter Balthazar Langes normaler fra 1879. Typisk for denne normalen var sveitserstil med overhengende tak over plattformen. I første etasje var der kontor, venterom, telgrafrom og overnattingsrom for gjester. I andre etasje var der innredet leilighet for "stationsformanden".
Trafikken øker, og stasjonen bygges ut
Første "stationsformann" på Haukeland var Johan G. Tande. Han ble fort en populær mann i bygden. Folk kunne komme nesten døgnet rundt for å hente varer på stasjonen. Særlig for bøndene i området fikk stasjonen stor betydning. Tidligere kunne de kun levere melk og andre produkter til Bergen hver fjortende dag. Melken ble dermed sur for levering, og gav bøndene liten fortjeneste. Men etter jernbanen ble åpnet ble det daglige melkeleveranser, og dermed høyere betaling.
Nå var det ikke bare stasjonen Tande måtte passe. I tillegg hadde han daglig visitasjon av linjen mellom Brattland og Espeland. Økende trafikk førte til at stasjonen etterhvert ble bygget ut med både krysningsspor og sidespor til godsrampe. Det ble da nodvendig å oke bemanningen, og det kom både stasjonsbetjenter og telegrafister. Eget godshus ble også behov for.
1919 ble selve stasjonsbygningen modernisert. Det ble bygget en ark i taket slik at leiligheten til stasjonsmesteren fikk mere lys og større takhoyde. Samtidig ble det karakteristiske taket som hang ned over plattformen fjernet.
Isskjæring
Lenge før kjøleskapet og dypfryserens tid var is skjært om vinteren, eneste måte å kjøle ned ferskvarer på. Isen ble lagret i ishus under tykke lag med sagflis til bruk i sommerhalvåret. Til en storby som Bergen var behovet for is stort. Rundt århundredeskiftet startet Georg Lund isforretning ved Solheimsvannet, med isopptak og lagringsplass. Etter noen år ble bebyggelsen rundt Solheimsvannet for tett og forurensingen for stor. Helsemyndighetene grep inn og forlangte ny iskilde. I løpet av krigstiden 1914-18 etablerte Lund nytt isopptak ved Haukelandsvannet.
Årsbehovet for is lå pa ca 12.000 tonn. Dette ble tatt opp i løpet av 2-3 uker med hjelp av 50-60 mann. Isen ble skåret opp ved hjelp av en spesiell plog trukket av hester. Deretter ble den hevet opp av et spesielt transportbånd med kroker til isblokkene. Disse ble loftet direkte opp til stasjonsområdet, der de gled rett ned i jernbanevognene over en sklie. Til denne transporten ble det anlagt flere sidespor i nordenden av stasjonsområdet. Deler av disse sporene ligger faktisk der enda i dag.
Isskjæring skaffet lokale bønder og arbeidsfolk en kjærkommen ekstrainntekt på en ellers stille årstid. Men det var ikke alle år at vinteren var kald nok til å lage tilstrekkelig is av riktig tykkelse på Haukelandsvannet. Alternative kilder var Vangsvannet på Voss, eller Ustevann ved Ustaoset. Men dette medførte økte transportkostnader og dermed hoyere priser på isen. I lopet av 1930-årene ble det slutt på isskjæringen når kunstisanlegg overtok produksjonen.
Dagligliv på Haukeland
Haukeland var ellers en typisk jordbruksbygd. Transportmengden til og fra stasjonen bærer tydelig preg av dette. Ved århundredeskiftet ble det ekspedert totalt ca 1300 tonn gods til og fra stasjonen. Melk og gjodning var de to viktigste produktene. Haukeland stasjon ble viktig for Vossebanen, ja det var faktisk bare Nesttun, Dale og Voss som hadde større godsmengder. Passasjertrafikken over Haukeland var noe lavere. Selv om 70 øre for en reise Haukeland-Bergen høres lite ut i dag, så var det ikke alle som hadde råd til en bytur når dagslonnene lå på 2-4 kroner.
Det var ikke alltid like enkelt å være ansatt på jernbanen heller. På selveste julaften i 1914 ble en reserve telegrafist sendt til Haukeland på kort varsel på grunn av sykdom blandt stasjonspersonalet. Han ble mott av datteren til stasjonsmesteren på plattformen med nokkel til stasjonen. Der fikk han stå i tjeneste frem til klokken ni om kvelden. Han måtte overnatte i et kald værelse på stasjonen, og ingen hadde tenkt på mat. Først utpå formiddagen første juledag kom meiersken oppom stasjonen og tilbod han frokost.
I helgene var det ofte stor trafikk til stasjonen. Da kom byfolk som onsket en tur på landet, vekk fra en ellers grå og trist hverdag. Om vinteren var det populært å ta toget til Haukeland eller Trengereid for å gå på ski på Gullfjellet.
Krig og stortrafikk
Med den tyske okkupasjonen av Norge i 1940, ble det ganske fort en kraftig økning i jernbanetrafikken. Tyskerne hadde et stort transportbehov både for utstyr og personell. I tillegg ble det snart slutt på bensinforsyningene til folk flest, så jernbanen var eneste alternativ. Haukeland stasjon fikk også merke dette.
Tyskerne etablerte seg snart i området med både forlegninger og utstyrslagre. Arnadalen ble ansett som strategisk viktig ved en eventuelt alliert invasjon. Nærheten til Bergen, og jernbanelinjen gjennom dalen var hovedårsakene til dette. Den tyske marinekommandanten i Bergen etablerte sitt "evakuerings-hovedkvarter" på Unneland. Dersom Bergen ble angrepet skulle han trekke seg tilbake dit og lede de tyske styrkene derfra. Flere hundrede soldater ble plassert der i beredskap. Senere ble det også anlagt fangeleire i området, og antallet tyske soldater økte.
Det ble heldigvis aldri bruk for hovedkvarteret på Unneland. De allierte valgte å avgjore krigen i Sentral-Europa. Norge ble bare utsatt for mindre lokale angrep for å holde tyskerne i beredskap, og binde flest mulig soldater opp i Norge langt unna slagmarken lengre syd.
Haukeland stasjon nedlegges
Etter krigen begynte trafikken til Haukeland og avta. Konkuransen med biltransport ble merkbar, og det ble etablert bussruter i området. Men jernbanen var fremdeles populær, og mange faste reisende foretrakk toget med hoyere komfort og kortere reisetid. Spesielt etter elektrifiseringen av Vossebanen i 1954 ble lokaltrafikken attraktiv.
Siste stasjonsmester på Haukeland het het Torud. For i 1964 var det slutt. Byggingen av Ulriken og Arnanipa tunnelene gjorde linjen forbi Haukeland overflodig for fjerntrafikken. Og lokaltrafikken ble ikke ansett som stor nok til å kunne opprettholdes med jernbanen. Selv strekningen Bergen-Nesttun ble nedlagt etter 6 månders drift 31 januar 1965. Sporet forbi Haukeland ble heldigvis liggende, og bygningene fikk også stå de første årene. Men krysningssporet og deler av sidesporene ble fjernet.
Forfall og restaurering
I de 30 årene som fulgte led stasjonen en omskiftelig tilværelse, med stadig nye leietagere. Noen prøvde å ta vare på bygningene, mens andre gjorde sitt beste for å bidra til forfallet. Rundt 1990 var det meningen at alle bygningene skulle rives. Godshuset ble revet, men stasjonsbygningen fikk heldigvis stå. Den siste leietageren var dessverre ikke særlig opptatt av å ta vare på stasjonens utseende, og instalerte blant annet en rulleport i nordveggen på bygningen.
Da Veterantoget på Gamle Vossebanen startet trafikk helt til Midttun var stasjonsbygningen på Haukeland i meget dårlig forfatning. Utvendig kledning var svært malingsslitt og delvis råteskadd. Taket var sterkt medtatt, og mesteparten av gjenværende inventar var knust av hærverk. Men da leieforhold ble avklart med NSB, ble det sommeren 1994 igangsatt restaureringsarbeide på bygningen. Rulleporten ble fjernet og deler av kledningen skiftet. Taket ble tettet, og innredningen satt i stand.
Om noen år kan vi forhåpentlig vis oppleve Haukeland stasjon slik den engang var. Med stasjonsbygning, godshus, sidespor og stasjonspark. Dette skulle være en attrakksjon såvel for reisende med veterantoget, som for lokalbefolkningen på Haukeland.