Arkivmateriale må undersøkes. Gamle bedriftsarkiver kan finnes på statsarkiver, i Riksarkivet eller hos lokale arkivinstitusjoner. Større arkiver, som bergmesterarkivene i statsarkivene, har også vært viktige kilder. Ellers har lokal sogelitteratur, og gjerne bedriftshistorier, gitt en del nyttig tilfang.

En del turer i felten har det blitt, dels sammen og delvis på egenhånd. Vi har besøkt steder der det finnes eller har vært intern jernbanetransport. Det som blir funnet av rullende materiell (lokomotiver, lastemaskiner eller vogner) registreres med fabrikater og helst byggenummer (s/n) eller motornummer dersom skilt eller andre identifikasjoner finnes på enhetene. Eventuelt tar vi mål og foto, slik at materiellet kan identifisert senere. Det kan for eksempel skje ved å sammenligne med katalogfoto fra de ulike fabrikantene.

Et annet viktig formål med turer i felten er å undersøke hva som finnes av arkivmateriale og/eller verksted-dokumentasjon som kan kaste lys over lokomotivene. Det viser seg ofte at vi finner langt mer ved å møte opp på stedet og lete selv enn ved bare å korrespondere per post. En annen prioritert oppgave er å intervjue personer som har jobbet med slikt materiell på de respektive stedene, og som kan fortelle hvilke typer materiell de hadde, hvordan det ble brukt, om spesielle driftsmåter og episoder.

 Britisk Greenwood & Batley akkumulatorlok ved Stordø Kisgruber ca. 1960. Fotograf ukjent, utlånt av Venelaget for Gruo, Stord.

Foto er selvsagt viktig som dokumentasjon på hva som har eksistert. Et bilde forteller som kjent mer enn tusen ord. Utover å ha en ren illustrativ verdi, vil det enkelte fotoet i tillegg bekrefte både hvilke typer materiell som fantes og hvordan det ble brukt.

Korrespondanse med entusiaster i andre land er viktig. Personer som interesserer seg for de enkelte lokomotiv-fabrikantene, bidrar med opplysninger fra leveranselister og gamle kataloger, og for øvrig med å identifisere materiell fra foto.

Det innsamlede materialet har blitt sortert på to ulike måter:
a) Access-database for lokomotivene. Hvert enkelte lokomotiv registreres inn i databasen, og rapporter kan tas ut fortløpende sortert på f.eks. fabrikant eller eier.  Et problem er det selvsagt at så lenge flertallet av lokomotivene ikke er kjent med sin unike id (fabrikkens byggenr), vil trolig det samme loket stå opplistet flere ganger. Kjøp og salg av slikt materiell var vanlig, og mange lok skiftet eiere flere ganger.
b) "Fakta-ark" for hver bedrift. For hver bedrift som har hatt banedrift med lokomotiv, oppretter vi et eget Word-dokument, der vi har visse faste innledende opplysninger om bedriften: som eierforhold, tidsrom for eksistens og om arkivmateriale eksisterer og er undersøkt. Deretter følger et kort resymè av den kjente kunnskapen om banedriften på stedet, før resten av dokumentet er en oppsamling av kilde-opplysninger; Avskrifter og notater fra arkivmateriale, referat fra intervjuer i stikkordsform, osv.
Dette er den beste måten å samle dokumentasjonen på for ettertiden. Til en viss grad skal disse dokumentene også vise hvor vi har funnet ut at det ikke har vært lok-drift.

Dette bildet fortjener noen ord: Det viser et akkumulatorlok type Mancha Titan ANX i gruven til Fosdalen Bergverksaktieselskap i Malm, Nord-Trøndelag. Den amerikanske fabrikanten, Mancha, brukte dette fotoet til å markedsføre lokomotivene sine i mange andre land!
Foto utlånt av entreprenør K. Thidemann, Malm.

Mye av kunnskapen om de rene industri- og anleggsbanene er i ferd med å gå tapt. Den typiske eieren av en slik intern bane var et privat foretak, og i slike virksomheter har ikke kravene om å ta vare på arkivmateriale vært de samme som i den offentlige sfæren. Dessverre finnes det grelle eksempler på at også statlige virksomheter har kvittet seg med verdifullt historisk materiale. Dessuten ligger ofte kilden til de opplysningene vi søker i verksted-materialet, som delelister og instruksjonsbøker. Mye slikt har blitt kastet, men fremdeles ligger det interessant dokumentasjon igjen mange steder. Derfor er det viktig å ta kontakt med de enkelte virksomhetene og undersøke om det fremdeles kan finnes dokumentasjon i en eller annen form. Utenom verksted-materiale er det selvsagt mye å hente i administrativt arkivmateriale: Det kan være korrespondanse (brevkopier er en uvurderlig kilde!), inventarlister, fakturaer, årsrapporter, osv.

Levahn-lok fra Sulitjelma utenfor stollen ved Konnerudverket. Foto: Per-Ivar Tautra

Et annet moment er at mange av de som har jobbet med slikt utstyr og som kan gi verdifulle opplysninger om bruken av dette, selvsagt ikke lever evig. Vi har opplevd å ta kontakt akkurat litt for sent, og vi har opplevd at viktige informanter har gått bort kort tid etter at vi fikk snakket med dem.

Det er her viktig å skyte inn at de registreringene som nå blir foretatt, ikke må sees på som pionérarbeid her i landet. Viktig å nevne er det arbeidet som er gjort i regi av stiftelsene Lommedalsbanen i Bærum og Konnerudverket (tidl. Skoger Historielag) i Drammen. Disse museene har opp gjennom årene samlet et stort an tall lokomotiver, vogner og annet skinnegående utstyr fra mange ulike virksomheter rundt om i landet, det aller meste med sporvidde 600 mm. På 1970-tallet reiste dessuten Ulf Berntsen rundt og fotograferte mange steder der industribanemateriell fremdeles var i bruk. I tillegg skrev han brev til flere av bedriftene og fikk tilsendt opplysninger. Berntsen har overlatt korrespondansen til Norsk Jernbaneklubb, og den er nå deponert på Norsk Jernbanemuseum.

Thor Bjerke og Per Ivar Tautra har tatt opp igjen tråden og prøver å få frem dokumentasjon fra enda flere bedrifter. Arbeidet er omfattende, særlig med tanke på at det blir utført i fritiden. Om noen kan bidra med opplysninger, så er vi takknemlige for det!

Granby-vogn ved tippebukk, Folldal gruver. Foto: Thor Bjerke.

Jernbanedrift i en eller annen form har vi hatt veldig mange steder her i landet, også på mange steder som folk flest ikke tenker på i forbindelse med ordet "jernbane". Skinnegående transport har hatt - og har - sine udiskutable fortrinn. Allerede på 1800-tallet var sporbundet materiell til massetransport ved anlegg vanlig. Ved å legge ut skinner fikk man en stabil transportvei. I bergverksindustrien skal skinnedrift til massetransport ha vært kjent helt siden 1767. Jernbanespor ble ikke bare benyttet til ren massetransport, men også til mye annen intern transport av varer, halvfabrikater, ferdige produkter, tunge maskiner og utstyr. På 1900-tallet ble det vanlig med lokomotiver som trekkraft på de rene industribanene.

Formålet med disse nettsidene er å presentere et prosjekt som går ut på å samle dokumentasjon om denne typen transport i Norge. I landene rundt oss, som Sverige, Danmark og England, har forskning på industri- og anleggsbanene pågått jevnt og trutt i flere tiår, interessen har vært relativt stor, og det har også vært marked for ren litteratur om emnet.

Utfyllende historikker om de ulike banene vil ikke komme ut på nettet, i alle fall ikke i første omgang. Noe historisk materiale har imidlertid resultert i artikler i På Sporet, Norsk Jernbaneklubbs medlemsblad.

3-tonns Levahn diesellok utenfor stollen i Giken, Sulitjelma.
Foto i september 2004: Per Ivar Tautra.