item, $params); ?>

Garnes stasjon er Sørfjordens perle!

GarnesUnder oppholdet på Garnes kan en nyte en landlig stasjon med egen stasjonskafé. Du kan gå rundt og se på verkstedet og restaureringsarbeidet.
Garnes stasjon er et nasjonalt fredet kulturminne. Like ved er det badeplass og friluftsområde.

Sørfjordens perle

Navnet Garnes kan komme av det norrøne ordet "gardr" som betyr gjerde. Navnet er brukt om lange nes som skyter frem og deler landskapet. Garnes danner et naturlig skille mellom Arnadalen og Sørfjorden. Navnet er første gang omtalt i 1520 og da som "Gardeness".
Stasjonen på Garnes ble opprettet i 1883 da Vossebanen ble åpnet. Den ble anlagt som krysningsstasjon sammen med Fjøsanger og Vaksdal, og fikk derfor en noe større stasjonsbygning enn de øvrige stasjonene langs banen. På denne tiden brukte NSB en normal utarbeidet av jernbanearkitekt Balthazar Lange for ny stasjonsbygninger. Garnes ble oppført som en "Mellemstation af 3die Klasse" etter denne normalen. I første etasje av bygningen var der resturasjon i tillegg til ekspedisjon og venterom. I andre etasje var der leilighet for stasjonsmesteren. Et tilbygg rommet pakkhus og privet.

Garnes skulle være endestasjon for lokaltrafikken mellom Bergen og Arnadalen, og det var dermed behov for lokomotivstall, dreieskive og vognhall på området. Disse ble oppført samtidig med stasjonsbygningen. Valget av Garnes som endestasjon var gjort for å få en god forbindelse med båt videre til Osterøy . Nå ble denne trafikken ikke så stor som forventet. Høye takster på jernbanen medførte at folk fortsatte å benytte dampbåtene, selv om disse tok lengre tid.

Nå består området rundt Garnes av mere en bare bygninger. Damplokomotivene trengte sikker vannforsyning. En vannstender ble satt opp i østenden av stasjonen. Vannet kom fra et høyereliggende basseng som ble opparbeidet. Stasjonen fikk flere sidespor. Krysningssporet ble bygget 240 meter langt. I tillegg ble det bygget spor til lokstall, vognhall samt et ekstra oppstillingsspor for vogner.

Åpningstog og løpske lokomotiver
Trafikken mellom Garnes og Bergen ble startet 14 mai 1883. Det ble satt opp to daglige togpar på strekningen, og reisen tok 1 time og 20 minutter. Den første tiden var det stor trafikk. Mange reisende førte til at det måtte settes opp flere ekstratog. En togreise til Garnes ble en populær søndagsutflukt for mange Bergensere. Senere samme sommer ble banen åpnet videre frem til Voss.
Mange byfolk fikk nå en god mulighet til å komme ut på landet. I tillegg til dagsturer ble det snart populært å leie seg inn på gårdene i området noen uker om sommeren. Bonden flyttet ned i kjelleren mens byfolket overtok stue og soverom. Når vinteren kom gikk trafikken til Garnes ned. De første årene gikk det da bare ett daglig togpar hit i tillegg til Vossetoget. Godsmengden til stasjonen var også beskjeden sammenlignet med for eksempel Arna og Haukeland.

I begynnelsen av november åpningsåret skjedde det et uhell på stasjonen som lett kunne fått alvorlige konsekvenser. Vossetoget pleide og fylle vann fra vannsetnderen i østenden av stasjonen. Loket ble koblet fra vognene, men på grunn av en misforståelse hoppet både lokfører og fyrbøter av toget i fart for å legge om en sporveksel. Loket fortsatte til Trengereid uten bemanning. Der en fikk en snarrådig stasjonsformann hoppet på det løpske lokomotivet i en stigning og stanset det. Til alt hell kom det ingen tog i motsatt retning på denne tiden.

Normalsporet Bergensbane
Første store forandring på Garnes kom i 1904, da Vossebanen ble bygget om til "bredt" spor. Banen var opprinnelig bygget med 1067 mm sporvidde, som var mye benyttet i Norge i 1880 årene. Etter en lang debatt i Stortinget, ble det vedtatt at Bergensbanen skulle bygges med 1435 mm sporvidde, det vi i dag kaller normalspor. Det var klart at Vossebanen måtte bygges om før Bergensbanen ble åpnet, slik at togbytte på Voss ikke ble nødvendig.
På det "brede" sporet ble det benyttet lengre vogner og større lokomotiver. Dermed ble det behov en ny og større lokomotivstall og en lengre vognhall på Garnes. Lokstallen ble oppført i mur med sidebygning av tre. Foran denne ble det anlagt en 15 meter dreieskive, slik at også de nye damplokomotivene kunne snus, og returnere til Bergen i riktig retning. Den gamle vognhallen fikk et mindre påbygg i enden.

Stasjonsmester med egen sommeruniform
Michael Fasting var stasjonsmester på Garnes mellom 1914 og 1920. Han var en staut og stram herre som var populær blant de fine byfruene som leiet på gårdene om sommeren. Nøye som han var med påkledning og utseende, syntes han NSBs uniform ikke var helt passende. Derfor innførte han sin egen sommeruniform med hvite seilerbukser, uniformsjakke og stråhatt. Men hans grandonkel distriktssjef Johan Fasting var ikke særlig begeistret for dette når han kom på inspeksjon. Det ble et interessant møte... En natt i 1918 brøt det ut brann i pakkhustilbygget til stasjonbygningen. Selvantennelse i et kar med salpetersyre var årsaken. Fasting og familien fikk berget papirer og en del gjenstander ut av stasjonen. Etter hvert kom bøndene i området til for å hjelpe og slukke. Men bygningen var overtent og kunne ikke reddes. Innsatsen måtte konsentreres om å berge de andre bygningene på området. I vognhallen stod blant annet Dronning Mauds vogn nr 950 lagret. Heldigvis ble både "dronningvognen" og resten av bygningene reddet. Vogn nr 950 eksisterer fortsatt og går i NJKs utfluktstog (NMT).

Ny stasjonsbygning i 1919
Etter brannen måtte det bygges ny stasjonsbygning på Garnes. Nå hadde NSB endret politikk når det gjaldt arkitektonisk utforming av stasjoner. Med Dovrebanen som ble sluttført 1910-23, gikk man over fra normaler til stedstilpassede bygninger. Denne filosofien lå også til grunn når den nye stasjonsbygningen på Garnes ble tegnet.
Kronstad, Minde og Hop stasjoner fikk også nye stasjonsbygninger på denne tiden. For disse ble det utlyst en arkitektkonkurranse. Men på grunn av brannen var behovet på Garnes mere prekært. Oppdraget gikk derfor til NSBs eget arkitektkontor ved G. Fischer og G. Hoel. De valgte å følge lokal byggeskikk, slik at stasjonen fikk høyt saltak med svai, og mot sporet en midtplassert ark. Detaljeringen er av typisk empire stil, slik en kan finne igjen på mange Bergens-hus fra disse årene. Ellers ble vestlandsmaterialer som Vossa-skifer og liggende trekledning benyttet.
Rundt den nye stasjonsbygningen ble det opparbeidet et mindre parkområde. Landskapet rundt stasjonen er også vakkert, med fjorden nedenfor og fjellene på den andre siden. Stasjonen fikk derfor tilnavnet "Sørfjordens perle" og ble holdt for å være Vossebanens peneste.
Det gamle lokstallen ble bygget om til privet og godshus. Etter brannen ønsket man ikke å oppbevare alle typer gods i stasjonsbygningen. Sporet inn i den gamle stallen ble flyttet til baksiden av bygningen og ble siden benyttet som godsspor. I en periode på 20 og 30 tallet ble det transportert biler med jernbanen fra Garnes til Trengereid og Vaksdal, da det ikke var bygget vei dit enda. Rampen som ble benyttet for påkjøring av biler finnes fremdeles i enden av godssporet.

Stor trafikk og elektrifisering
Lokaltrafikken mellom Garnes og Bergen tok seg opp i løpet av 30 og 40 tallet. Småindustri og boligbygging i Arnadalen endret det tradisjonelle bondesamfunnet. 4-5 lokaltogpar gikk daglig, men ikke alle var trukket av lokomotiver. Bensin og senere dieselmotorvogner ble benyttet på mindre trafikkerte avganger.
I 1954 ble Vossebanen elektrifisert. På Garnes ble det satt opp betongmaster og lange tverrspenn, eller åk, over sporene. I mellom Garnes og Bergen skulle elektriske motorvogner overta hele trafikken. Behovet for krysnings og oppstillingsspor på stasjonen var økende. Sporet til lokstallen ble flyttet og ført sammen med sidesporet på midten av stasjonen. Dermed fikk en et tredje spor for gjennomkjøring i deler av stasjonens lengde. Det var derimot ikke lengre behov for lokstall og dreieskive etter at motorvognene tok over trafikken. Dreieskiven ble fjernet og graven fylt igjen, men heldigvis fikk lokstallen stå.

Reisetiden mellom Garnes og Bergen ble kraftig redusert etter elektrifiseringen. Lokaltogene brukte 48 minutter på strekningen i 1958. Lyntogsettene som gikk om sommeren brukte faktisk bare 33 minutter, men disse stoppet ikke på Garnes.

Linjeomlegging
Den 31 juli 1964 gikk det siste persontoget forbi Garnes stasjon. Dagen etter ble den nye linjen Bergen -Arna -Tunestveit gjennom Ulriken og Arnanipa tunnelene tatt i bruk. Etter 81 år med stor trafikk, ble persontrafikken innstilt over natten. Postekspedisjonen som holdt til i stasjonsbygningen ble beholdt i noen år til. Og godstrafikk til Arnaområdet, og delvis også helt til Midttun, ble opprettholdt over gamlelinjen forbi stasjonen.
Nå fikk ikke stasjonen stå uberørt i årene som fulgte. Bygging av ny fergekai for forbindelsen til Haus på Osterøy medførte inngrep i stasjonsområdet. Veien til kaien ble ført over sporene foran lokstallen. I 1969 flyttet et mindre seriøst bilverksted inn i lokstallen på Garnes. Området ble fort fylt opp av gamle lastebilvrak og lignende. Etter få år ønsket NSB å si opp leiekontrakten, men firmaet flyttet ikke ut før høsten 1984.

Jernbanemuseum på Garnes
GarnesEtter at Norsk Jernbaneklubb, lokalavdeling Bergen startet opp med restaurering av både damplok og flere vogner rundt 1980, lette klubben etter et egnet stasjonsmiljø for å samle virksomheten. Garnes stasjon pekte seg snart ut som et godt valg med de historisk interessante bygningene og flere sidespor. Forhandlinger ble startet med NSB, og i 1985 fikk NJK leie hele området med kun en restriksjon. Hovedsporet måtte være åpent for gjennomkjørsel.
Siden den gang er det lagt ned mange tusen dugnadstimer med nødvendig opprydding, vedlikehold og restaurering av området. Stasjonsbygningen var i relativ god stand da arbeidet ble igangsatt, mens for eksempel vognhallen bar preg av mange års manglende vedlikehold og hærverk.

I dag fremstår området igjen i sinn fordums prakt. Hele området er fredet av riksantikvaren, og er tatt med på NSBs landsomfattende bevaringsplan. Både stasjonsbygning, godshus, vognhall og lokstall er i god stand. Men vær og vind gjør sitt, og vedlikehold er det alltid behov for. Det er derfor viktig at aktivitetsnivået holdes oppe i årene som kommer.

Etter at Veterantoget på Gamle Vossebanen ble etablert, er det blitt persontrafikk til Garnes igjen. Som i gamle dager er det søndagstrafikk i sommerhalvåret som trekker de reisende. Togene trekkes av et damplokomotiv og folk får den samme reiseopplevelsen som en fikk ved begynnelsen av dette århundret.